Lyngen-lykken

Jeg satt i en badstue i en gammel fiskeskøyte, med ilingen fra et arktisk sjøbad i blodet og saltvann i gnagsårene. Ut av panoramavinduet, en meter over vannlinja, så jeg fjellene der vi noen timer tidligere hadde gått opp på ski. Krysset opp Strupen, inn over Strupbreeen og opp til skaret under Taffeltinden, der skyene hadde sprukket opp og tindene i Lyngsalpene en etter en steg ut av tåka, villere enn vi hadde kunnet forestille oss dem. Vinden hadde stilnet, og det var ingen spor i den lette nysnøen som lå passe dyp, der vi kjørte nedover Koppangsbreen i et rosa kveldslys. Puh. Det var nesten for mye. 

I byssa var kokken i gang med kveite-middagen, de andre skikjørerne satt i badestampen oppe på dekk, og om vi strevde med noe som helst denne lørdagskvelden på Lyngenfjorden, så var det å uttrykke noe meningsfullt om det vi hadde opplevd sammen. 

Vi lo uvanlig mye. Selv hadde jeg fått den gamle danske fotballsangen "Vi er røde, vi er hvite, vi står sammen, side om side" på hjernen. Jeg hadde kun drukket én øl, kanskje var det hjernens måte å varsle om at den rant over og heretter ikke kunne love å være så fornuftig som den vanligvis er. Jeg sang med, inni meg, mens jeg iført shorts klatret stigen opp til øverste dekk, satte meg ned blant de andre i stampen og spurte:

- Det der er vel Peppartind?  

- Se, der er en nise, sa en.

Simen Tveitereid

Simen er en av fire som driver Harvest Magazine. Han er journalist og har gitt ut to bøker ("Northug, Nansen og jeg", og "Hva skal vi med barn?"). Han er hobbybonde  på et småbruk utenfor Kragerø i Telemark.

Inn i det ville

Jeg er en skiløper. Det jeg liker er å gli bortover på skiene, finne rytmen i den jevne diagonalgang i et variert terreng. Så ellers takk. Ikke noe Lyngsalpene på meg. Ville jeg vanligvis ha sagt.  

Jeg liker heller ikke alt utstyret man trenger på toppturer, eller alt snakket om utstyr. Min oppfatning om friluftsliv er at det bør være enkelt, minst mulig styr. At det ikke er som med så mye annet i livet; komplisert. Noe som krever masse research, mange valg og mye penger. Og det er ikke bare selve utstyret. Det er et spørsmål om identitet. Jeg er ikke en sånn high-five-mann med kul lue og orange klær, som roper fy faan så drit-fett! 

Men i det siste hadde jeg begynt å tenke: Skal man alltid være den man er? Holde seg til det man kjenner og kan, det jeg vet jeg liker?  

Selve skikjøringen ser jo gøy (fet) ut. Og de brede skiene og de solide støvlene er kanskje en nødvendig del av naturopplevelsen, slik fjellhakken og tauet var for Zapffes klatreturer. 

Jeg har sett fjellene i Lyngen før, på gjennomreise, i bil, fra ferge, og tenkt at en dag...En dag skal jeg inn der. Kan ikke alltid bare betrakte, på avstand, fortelle om andre som har vært på de eventyrlige stedene.  

Og det er vel to ting jeg liker aller best i livet: Å stå på ski i fjellet. Å være i båt på havet.

(Saken fortsetter under bildet)

Liggende langs kaia i Tromsø ligner båten Vulkana en ordinær, gammel fiskeskøyte. Småsliten, med trebåtens aldrende sjarm. Store sekker med bjørkeved vinsjes ombord. Skipper Kåre har brun ullgenser og røyker rullings. Altmuligmann og kokk Hasse har halvlangt hår under lua han alltid har på seg. Vi laster skiutstyr ombord, det kjennes rart. Setter oss under dekk, med fyr på peisovnen og en øl fra Nøgne Ø. Her ble engang sild og skrei lastet inn. Nå sier Sara, som er sjefen ombord, at vi sitter i zen-loungen, hva hun nå mener med det. 

Skiguide og tindevegleder Mikal Nerberg ser ut slik en skiboms skal; med fargerik lue, hipt skjegg og et fjes som forteller om få dager innendørs. Han viser bilder og video fra dagens tur, sammen med et fransk par på ski-board, de skjærer perfekt buede striper av snøen, mot bakgrunn av blått hav og blå himmel. Men været er ustabilt, det har vært snøvær og vind de siste dagene, skredvarselet er på 3 - betydelig. 

- I dag var det faktisk en sterk 3-er, sier Mikal. 

Liggende langs kaia i Tromsø ligner båten Vulkana en ordinær, gammel fiskeskøyte. Småsliten, med trebåtens aldrende sjarm. Store sekker med bjørkeved vinsjes ombord. Skipper Kåre har brun ullgenser og røyker rullings. Altmuligmann og kokk Hasse har halvlangt hår under lua han alltid har på seg. Vi laster skiutstyr ombord, det kjennes rart. Setter oss under dekk, med fyr på peisovnen og en øl fra Nøgne Ø. Her ble engang sild og skrei lastet inn. Nå sier Sara, som er sjefen ombord, at vi sitter i zen-loungen, hva hun nå mener med det. 

Skiguide og tindevegleder Mikal Nerberg ser ut slik en skiboms skal; med fargerik lue, hipt skjegg og et fjes som forteller om få dager innendørs. Han viser bilder og video fra dagens tur, sammen med et fransk par på ski-board, de skjærer perfekt buede striper av snøen, mot bakgrunn av blått hav og blå himmel. Men været er ustabilt, det har vært snøvær og vind de siste dagene, skredvarselet er på 3 - betydelig. 

«Den mindet ikke så lite om både rektor og vorherre, den trængte ikke å si noe, det var nok at den var der.»

Han snakker om kantkornet og vindtransportert snø. Om vannmolekyler, bindinger og flaksnø.

- Men mange steder er det gunstig snø. Vi har veldig stort spillerom, sier han. Han er fra Fastdalen i Lyngen, ingen kjenner Lyngsfjellan bedre enn denne mannen.    

Mikal spør hvor erfarne vi er, hva slags utstyr vi har, det er et "ferdsråd" som Nils Faarlund har lært ham det på Høgfjellskolen. Det kan ligne et forhør, om forventninger og ferdigheter. Det er bare å spille med åpne kort: 

Vi vil mye, men kan lite.

Vi er ikke topptur-folk noen av oss, egentlig. Vi har koner med karrierer, barn å ta oss av, små barn som ofte blir sjuke, vi kan ikke stikke til Sunnmørsalpene når pudderalarmen går, om vi aldri så gjerne vil. Ingen vits i å late som noe annet. 

Men når Mikal brer ut kartene over Lyngsalpene ser jeg på Anders at han får blikket til en guttunge som har kommet til en godtebutikk med ti ganger så stort tilbud som der han pleier å handle.